The (Fe)Male Gaze
I år er det 50 år siden filmteorietikeren Laura Mulvey skrev artikkelen «Visual Pleasure and Narrative Cinema». I anledning jubileet viser Oslo Pix Filmfestival tre filmer som på hver sin måte berører det Mulvey beskrev i det store kvinneåret; 1975.
Mulveys artikkel var banebrytende fordi den viste hvordan film bidro til å opprettholde patriarkalske strukturer. Men, hva mente egentlig Mulvey med «the male gaze» – et uttrykk som fortsatt preger filmdebatten?
Mulvey argumenterer for at filmens bildebruk og fortelling er strukturert etter et mannlig blikk – både fra kameraets perspektiv, den mannlige hovedpersonen og publikums identifikasjon med ham. Dette gjør at kvinnen på lerretet ofte reduseres til et visuelt objekt, mens mannen ser, handler og driver handlingen.
Videre beskrev hun to former for visuell nytelse i møte med film: «scopophilia» og «narsisistisk identifikasjon». Den første viser til gleden ved å betrakte andre som objekter – ofte seksuelt. Den andre handler om å identifisere seg med karakterer. Disse to mekanismene gjør at kvinnen ofte begjæres og kontrolleres – uten å true mannens posisjon som subjekt.
Alfred Hitchcocks VERTIGO (1958) gjør seeren medskyldig i objektiviseringen av den kvinnelige birollen.
I Hitchcocks Vertigo (1958) rekonstruerer hovedpersonen Scottie en kvinne etter sitt ønske. Hennes verdi ligger ikke i hvem hun er, men hvordan hun ser ut og hva hun representerer. Hun blir en projeksjon av mannens begjær. Filmen strukturerer publikums blikk gjennom Scotties perspektiv, så vi blir selv medskyldige i objektiviseringen.
Paul Verhoevens Showgirls (1995) – først slaktet, senere kultklassiker – følger karakteren Nomi Malone i Las Vegas. Et skoleeksempel på det maskuline blikket, men med rom for komplekse lesninger. Filmen, overlesset med kvinnelig nakenhet og seksualiserte fremstillinger, er full av scener laget for å fremkalle visuell nytelse – scopophilia i Mulveys forstand, samtidig som den også leker med det. Er filmen ironisk eller reproduserer den det den kritiserer? Med Mulveys teori som linse blir Showgirls et speil på populærfilmens ambivalens.
Verhoevens SHOWGIRLS (1995) er et skoleeksempel på det maskuline blikket, men med rom for komplekse lesninger.
Artikkelen analyserte særlig klassisk Hollywood-film, men ble også skrevet for å utfordre og kreve endringer. Mulvey ønsket å bryte med det klassiske narrativet og motarbeide det etablerte blikket – noe som blant annet resulterte i hennes egen film, Riddles of the Sphinx (1977). Mange har senere utfordret teorien, særlig antakelsen om en universell mannlig tilskuer, og har etterlyst en forståelse av hvordan kvinner faktisk ser film – «the female gaze». Flere har kritisert henne for å undervurdere kvinnens rolle, og for å overse at mange kvinner på lerretet er mer enn kun objekter. Teoretikere har pekt på hvordan etnisitet, klasse, kjønn og legning påvirker hvordan publikum opplever og identifiserer seg med det de ser. Dette har ført til en rekke filmer som leker med det tradisjonelle blikket.
Claire Denis’ BEAU TRAVAIL (1999) vender kameraet mot mennene med poetisk og tvetydig filmspråk.
Claire Denis’ Beau travail (1999) er et brudd med blikkets kjønnshierarki. Kameraet vendes mot mennene, men uten å objektifisere. I stedet åpnes det for et poetisk og tvetydig språk der begjær og identitet ikke er låst til mannlig heteroseksualitet. Denis viser hvordan man kan bryte med konvensjonene Mulvey kritiserte – i praksis.
Mulveys tekst er i dag for generaliserende for noen, men den åpnet øynene våre for hvordan vi ser, hvem som ser – og hvordan filmen former begjær, identitet og makt.
Gjennom disse tre filmene ser vi hvordan blikket har blitt brukt, utfordret og omskapt.
