Vertigo

VERTIGO er kanskje Alfred Hitchcocks mest fascinerende filmverk?

Vertigo føyer seg inn i rekken av filmhistoriens aller største klassikere. Da filmen ble lansert ble den ingen umiddelbar suksess, men den har senere nådd og begeistret stadig nye publikummere. Vertigo betyr svimmelhet og her hypnotiseres tilskueren inn i svimmelheten.

Politimannen John «Scottie» har fått så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Han tar imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn. Han skal overvåke vennens kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig, men ender opp med å forelske seg i henne. Malstrømmen av hendelser som Scottie dras inn i speiles ypperlig i både fotograf Robert Burks’ overrumplende fotografiske sjokkeffekter brukt for å beskrive Scotties høydeskrekk, og ikke minst i drømmesekvensen designet av kunstneren John Ferren.

Tilsynelatende dreier det seg om en mordhistorie, men det opprørende er at det handler om mordet på kjærligheten, om oppløsing av egen og andres identitet, besettelser og flytende grenser mellom levende og døde.

Der samtlige av Hitchcocks tidligere filmer var lette å like på grunn av sine håndverksmessige kvaliteter og psykologiske driv, er Vertigo en av hans få filmer som også konfronterer og engasjerer følelsene. Mens for eksempel Psycho er en ganske rett-fram skrekkfilm, er Vertigo en kompleks og ubehagelig psykologisk thriller der hovedpersonen godt kunne vært en av oss. Vertigo er også et skarpt portrett av San Fransiscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården og Psycho utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. 

Laura Mulvey skriver om filmen i sitt berømte essay «Visual pleasure and narrative cinema» at «The look is central to the plot, oscillating between voyeurism and fetishistic fascination.»

Denne filmen inngår i