Veien ut av Francos klamme favn
Ekteparet Robert Bahar og Almudena Carracedo har sammen brukt seks år på å gå ettervirkningene etter Franco-regimet og overgangen til demokrati i Spania etter sømmene. Førstnevnte gjester Oslo Pix.
43 år gamle Robert Bahar er foruten å være en drivende god foreleser ved en rekke universiteter, mest kjent for den Emmy-vinnende dokumentaren Made in L.A, som han lagde sammen med sin spanske kone Almudena Carracedo i 2007. Filmen tok for seg tre latinamerikanske innvandrerkvinner som sammen kjempet for sine rettigheter som arbeidstakere. Med The Silence of Others har ekteparet beveget til Carracedos hjemland Spania på jakt etter å vise hvor merket landet fortsatt er av Franco-regimet, over 40 år etter diktatorens død. Ved premieren ved årets Berlinale ble filmet møtt av stående av applaus og svært gode anmeldelser.
Les mer om The Silence of Others her
Bahar og Carracado begynte å fatte interesse for å lage film i landet da historiene om ”Spanias tapte barn” begynte å rulle i mediene i 2010. Dette var barna til Franco-regimets motstandere, som enten hadde blitt drept eller fengslet under borgerkrigen. Til sammen skal nærmere 300 000 barn har blitt utsatt for bortføring, menneskesmugling og illegal adopsjon:
– Da historiene om de tapte barna kom ut, kom også en hel del andre mørke sider ved regimet til overflaten. Alt fra henrettelser uten juridisk dom under borgerkrigen, til terrorhandlinger helt frem til så sent som i 1975. Man tar seg i å tenke på hvorfor Spania aldri gjennomgikk en ordentlig rettsprosess etter at landet ble demokratisk, men heller vedtok en avtale hvor gammelt fiendskap skulle legges lokk på, til fordel for forsoning. Vi ønsket å se på hvilken rolle denne beslutningen fremdeles har for ofrene etter regimet, 40 år etterpå.
Bahar fortsetter:
– Vi ville at filmen skulle si noe om fremtiden heller enn fortiden. Rive ned muren og se på mulighetene for årene fremover. Det begynte dessuten å haste med å få ferdigstilt filmen. For mange av ofrene er dette siste mulighet til å bli hørt i sin levetid.
Til tross for at flere av ofrene for regimet begynner å nærme seg livets slutt, tok filmen seks år å filme. Da opptakene var over satt de igjen med hele 450 timer materiale. Helt essensielt for at det i det hele tatt ble noen film var en rettsprosess i Argentina hvor ofrene fikk tatt opp sakene sine med bruk av de internasjonale menneskerettighetene.
Hvor viktig var den argentinske rettsprosessen for å få tak i intervjuobjekter?
– Så fort rettsoppgjøret kom i gang var det ikke noe problem å finne personer å intervjue. Det var hundrevis av saksøkere involvert i rettsoppgjøret, og et dusinvis av disse fulgte vi i flere år med kamera på slep. Men selv om det å finne personer til filmen var enkelt, hadde vi store utfordringer med hvordan vi skulle behandle materialet. Det er så mye uforløst smerte bygget opp gjennom mange år. Vi var veldig opptatt av å vise kompleksiteten i det hele, men samtidig ha respekt for ofrene. Dette var en viktig årsak til at filmen har tatt såpass lang tid å ferdigstille.
The Silence of Others har enda ikke blitt vist på kino i Spania, men har allerede fått mye oppmerksomhet i landet i forbindelse med premieren i Berlin i februar. Bahar understreker viktigheten av at både Carracedo og flere andre i teamet kommer fra Spania:
– Vi var veldig opptatt hvordan filmen skulle oppfattes i Spania, og at alt skulle være så korrekt fremstilt som overhodet mulig. Gjennom å ha internasjonalt team fokuserte vi også på å fortelle en historie som kunne være relevant for et bredere publikum.
Tror du folk flest som besøker Spania reflekterer over ettervirkningene av diktaturet?
– For å være ærlig vet jeg ikke hvor mye folk vet. Den spanske borgerkrigen er i vestlig kultur kjent som en heroisk og tragisk kamp mot fascismen, med Picassos "Guernica" og Hemingways "Klokkene ringer deg" som ikoniske symboler. Men hva folk utenfor Spania kan om de 40 årene med diktatur og veien til demokrati i ettertid er nok en annen sak. Under innspillingen ble vi faktisk klar over at unge spanjoler heller ikke vet tilstrekkelig om sitt eget lands historie.
Når det gjelder inspirasjonskilder innenfor dokumentarfilmsjangeren er Bahars liste lang. Han nevner Barbara Kopples filmer Harlan County og American Dream som filmer som preget han som ung student, mens han i senere år blant annet har latt seg inspirere av Patricio Guzmans filmer om diktaturet i Chile.
Har du blitt inspirert av filmskapere som Joshua Oppenheimer og Claude Lanzmann, som også har laget film om store nasjonale – og internasjonale traumer?
–Utvilsomt. Det Oppenheimer gjorde med The Act of Killing og The Look of Silence var en åpenbaring for å vise frem hva som skjedde i Indonesia, og vi så begge filmens mens vi jobbet med vår egen film. Det er mange likheter. Alt i fra ofre og overgripere som lever som naboer, til fortsatt gjeldende maktstrukturer i samfunnet. Lanzmanns helt ekstraordinære Shoah hadde vi også i bakhodet under hele innspillingen. Han har vært en utrolig viktig inspirasjonskilde i forhold til hvordan vi skulle gå frem i møte med ofrene og i de ulike rettsakene.
–En fascinerende ting å tenke på når man ser The Silence of the Others er dessuten at mange av de vi møter i filmen har sett de samme filmene som oss, og dermed visste de nøyaktig hvordan andre land har håndtert ettervirkningene av traumer og konflikt. Dette gjorde også at vi kunne ha mer komplekse filmatiske samtaler med personene i filmen, og medførte at arbeidet ble enklere for oss filmskapere.