Sånn oss i mellom
Fredag 9. juni er det klart for verdenspremiere på en helt spesiell dokumentarfilm. Mellom oss er nemlig Norges første dokumentarfilm bestående av kun innsendt materiale.
Vi lever i en tid hvor vi deler mer og mer på sosiale medier, men blir vi egentlig bedre kjent? Våren 2016 ba filmskaper Charlotte Røhder Tvedt vanlige mennesker over hele landet om å filme sin verden. Resultatet er blitt Norges første dokumentar bestående av kun innsendt film. Bidragene har blitt til én historie, satt sammen av en dreven filmskaper med blikk for sammenhenger og kontraster.
Røhder Tvedt som tidligere har studert dokumentarfilm ved Høgskolen på Lillehammer, og som er kjent for blant annet kjent Presidenten fra Bastøy fengsel, som vant pris for beste dokumentar på Kortfilmfestivalen i 2008, og Rekonstruksjon av en familie (2013) ønsker hun å få oss til å se verden fra flere synsvinkler enn vår egen, og på den måten bryte ned illusjoner om menneskene som lever rundt oss – og kanskje også bli litt bedre kjent med oss selv.
- Jeg hadde som en viktig søyle i dette prosjektet var at vi skulle ta alle på alvor - alltid. Vi ironiserer ikke, vi driter ikke ut, vi sammenligner ikke. Med denne holdningen som utgangspunkt har vi spurt det overordnede spørsmålet : Hvordan ser din verden ut? Kan du filme det? Og under der laget massevis av små oppdrag og spørsmål folk som fulgte oss kunne velge å gjøre. Og det som er så fett er at når du spør folk et ordentlig spørsmål, så får du ordentlige svar, forteller hun.
- Utgangspunktet for Mellom oss er behovet for å se perspektivene hos våre medmennesker – kan du fortelle litt mer om hva som ligger i en slik tanke?
- Når du observerer verden ser du den alltid fra din egen synsvinkel - det er nødvendig og umulig å unngå, men det kan også gjøre deg dum. I en tid hvor vi må forholde oss til hverandre i stadig større grad, både på grunn av den globale og digitale revolusjonen, er det viktig at vi øver oss på å se verden fra andres perspektiver. Ved å gjøre det kan man oppnå to ting;
1. Du kan avmystifisere andres motivasjoner for hvorfor mennesker rundt deg gjør som de gjør og dermed avgjøre hva du selv synes på et riktigere grunnlag.
2. På et personlig plan kan det å flytte fokus bort fra ”hva andre gjør mot meg” til ”hva gjør vi mot hverandre” gjøre det lettere å se at du har en plass i fellesskapet og at du er like viktig som alle de andre.
Felleskapsideen er full av dilemmaer: vi trenger den for å overleve, vi higer etter lykkefølelsen vi får av å være en del av noe, men like fort som vi er inne i felleskapet kan vi føle oss utenfor, og ofte liker vi jo hverandre ikke i det hele tatt. Fellesskap høres så lett ut, men det er vanskelig, og derfor er det viktig at vi kjemper for det. Vi skal kjempe for det på et politisk plan, men alle viktigst er jo at vi gjør det inni oss selv.
At jeg ser at det gagner meg at naboen min, som jeg overhode ikke ligner på, også har det bra er noe vi må jobbe mot – alle sammen. For meg har det å lage Mellom oss gitt meg muligheten til å øve meg på dette, og gevinsten etter en slik øvelse er at man føler seg mindre alene. For når det kommer til stykke så er vi jo bare folk – alle sammen. Vi lever akkurat nå, i dette øyeblikket, og ingen av oss vet noe om noe utover det.
- Norges første dokumentar bestående av kun innsendt materiale – hvordan var responsen og utvelgelsesprosessen?
- Lignende prosjekter har jo blitt gjort før, eksempelvis Life In a Day av Ridley Scott så vi hadde sett at det var mulig å få inn fine fragmenterte bilder. Likevel var skepsisen stor over hva vi kunne forvente å få inn da vi begynte. Mange forventet bare fjas og overfladiske filmer. Noe Ridley Scott hadde var et veldig stort markedsføringsbudsjett, det hadde ikke vi. Vi var derfor ganske ydmyke da vi kom med prosjektet til Norsk filminstitutt og søkte om å blir med i ordningen Nye veier til dokumentar.
Tilsammen var det ca 300 som sendte inn tilsammen opp mot 1000 filmsnutter. Den første filmklippen, etter hard utvelgelse, var 2 timer lang! Filmen skulle bli ca. 1 time, så med hard hånd måtte vi klippe om og velge ut det ene gullklippet etter det andre. ”Kill your darlings” har fått en helt ny mening for meg etter dette.
Vi landet på en 68 minutter lang film, og det alle i filmen har til felles er at de forholder seg til et fellesskap på en eller annen måte. Vi har valgt historier som favner et bredt spekter av innhold, slik at alle kan kjenne seg igjen i noe. Dette er ikke en film om EN ting, akkurat som fellesskap ikke er EN ting, men summen er fellesskapsfølelse på godt og vondt.
- Det er noen som vi følger tettere enn andre i filmen. Hva var det ved disse menneskene som utpekte seg? Og var det slik at du ba visse om å sende inn mer materiale ettersom du bestemte deg for å følge de tettere?
- Min regimetode har vært avstandsregi. Premisset er at alt du ser i filmen er filmet og sendt inn frivillig uten min tilstedeværelse. Dette er kjempeviktig for å oppnå den helt spesielle følelsen av autentisitet. Men, jeg har regissert litt likevel. Når noen sendte inn film over nettet svarte jeg dem på mail. Noen sendte inn en bunke filmer hvor de hadde filmet en historie over tid, ferdig til bruk. Andre sendte inn første scene, og fortsatte å filmen fordi jeg oppmuntret dem til det. De jeg har festet meg mest ved er de som har turt å åpne seg, slik at det føltes ekte helt til margen. Og da mener jeg ikke bare de alvorlige eller de mest triste historiene, men også de morsomme og hverdagslige – for de kan si like mye og er like viktige.
- Det er en veldig varm og rørende film – hva er ditt favorittøyeblikk i filmen?
- Det er et helt umulig spørsmål å svare på! Jeg er jo helt nerd på alle disse historiene nå, og elsker dem alle sammen. Men det er et ordtak som sier at det er fra fulle folk og barn du får høre sannheten. Det er en fyr i filmen som har en utrolig god forklaring på hva han mener når han sier: ”Det er jo ikke godt nok å bare være seg selv! ER du et rævhøl så er du jo fortsatt det selv om du er deg selv. Det viktigste er jo for faen at du er et godt menneske!” Vennene hans responderer med å spørre: ”Og HVA er et godt menneske?!?” Svaret han gir er et klart høydepunkt!
- Filmen løfter frem det vi ikke vanligvis ser, det mest private. Hva ønsker du at publikum skal ta med seg etter å ha sett filmen?
- Kanskje at det å se det mest private er det sammen som det offentlige, bare med andre ord? Det vil si at det er like viktig at du gir deg selv OG andre en ekstra sjanse. Hvis du har lyst til å gjøre noe etter å ha sett filmen er det flott . Aksjon på alle plan hjelper, som å si ”hei” til noen for eksempel. Aller mest håper jeg at folk orker å fordøye i filmen, at de lener seg litt tilbake og går gjennom alt i hodet - alle bildene i filmen har nemlig en større mening - hvis man er villig til å se etter.
Kjøp billetter til filmen her.
