Regissørens visjon
Den danske regissøren Charlotte Sieling kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere innenfor tv-dramaet, både i hjemlandet og internasjonalt. Likevel er det med skriving og egen visjon hun får de store fantastiske opplevelsene.
- Broen sendte meg til Hollywood. Der har jeg laget ti forskjellige tv-serier, hvor jeg kommer inn og regisserer enkelt episoder. Det er veldig gøy, men akkurat nå vil jeg lage mitt eget.
Sieling har regissert episoder i alt fra Mordkommisjonen og Krøniken til Borgen og Broen. Derfra gikk veien videre til store Hollywood-produksjoner som Homeland og The Americans. Nå er hun i Oslo og gjester Oslo Pix med sin nyeste spillefilm Rivalene. Filmen er nummer to i en triologi.
- Jeg opplever skriveprosessen enormt tett på. Når jeg skriver en karakter så tar jeg ikke utgangspunkt i andre, men meg selv. Det handler om meg og mitt bilde av noe jeg kjenner. Å leve seg inn i noe er den store fantastiske opplevelsen, framfor når man regisserer manuskript andre mennesker har skrevet.
Den første filmen i det som nå skal bli en triologi kom fra en rekke skilsmisser i regissørens omgangskrets og opplevelsene fikk henne til å begynne å skrive.
- Jeg begynte bare å skrive karakterer, den ene etter den andre. Jeg er ikke noe plot-menneske, men karakter-menneske. I den gode fortellingen kommer plottet ut av karakteren. Etter den første filmen ville jeg bare fortsette å skrive, så jeg bestemte meg for å lage en triologi.
Rivalene er satt til kunstnermiljøet og Charlotte Sieling kan fortelle at det er ikke tilfeldig at filmene hennes har en tendens til å ende opp i kunstneriske miljøer.
- Det er fordi jeg selv kommer fra et kunstnerisk miljø. Min far var kunstner, min første mann var kunstner og jeg har selv hele mitt liv vært i det litt irrasjonelle; det jeg syntes er normalt er det ofte ikke det alle andre mennesker syntes er normalt.
Hun forteller at hun har jobbet med Rivalene i åtte år, ved siden av å ha regi på utallige tv-serier. Likevel kan hun konstatere at hun lærer noe nytt hver gang hun ser filmen.
- En tanke som har slått meg er om barn kan forvente noe annet av sine foreldre enn det at de har gitt dem livet? Ingen har perfekte foreldre og ingen har perfekte barn. Disse tankene har jeg hatt hele veien, men det er først nå jeg forstår at det er nettopp det jeg har tenkt.
Med den tanken beveger vi oss bort fra Rivalene og tilbake til tv-serie formatet hvor Sieling presiserer at problemet med tv kan være at regissøren fort kun blir håndverker. Jeg spør om hun har større kunstnerisk frihet på tv-serier hjemme enn hva hun har i USA.
- Du er en gjest når du kommer inn og regisserer deler av en serie, enten det er Danmark eller USA. Derimot når du starter opp noe så er det din visjon og det er du, sammen med forfatteren, som har funnet skuespillerne. Det tetteste du kan komme opp i mot å lage en spillefilm er en pilot. Samtidig er du fullstendig avhengig av det amerikanske systemet, hvor manusforfatterne bestemmer veldig mye.
Videre forteller hun at hun tror den største forskjellen mellom USA og Skandinavia er at vi beskjeftiger oss med sinnet mens amerikanerne beskjeftiger seg med samfunnet.
- Der er det menneske i forhold til samfunnet. Mens vi er hele tiden opptatt av hvordan vi har det. Vi forholder oss svært lite til vårt samfunn. Det er bare en følelse jeg har, at vi er mest opptatt av oss selv.
Sieling forteller at i Danmarks Radio er hovedforfatteren showrunner, og så kommer regissøren inn. Det er ingen i mellom. Videre presiserer hun at det er en tøff kamp, men det er også derfor intensjonen blir så tydelig.
- I Broen kjempet jeg for å få det som jeg ville. Jeg hadde noen harde kamper men så ble det også et godt resultat.
- Hvis det er en film du har skrevet så er du auteuren. Det er kun en mester i spillefilm. Dersom det er en forfatter som har skrevet en tv-serie skal du hele tiden dele visjonen med forfatteren. Tv har en kollektiv idé. Det eneste som ikke fungerer i en kreativ prosess er det kollektive. Det fungerer å lytte og det fungerer å samarbeide, men det er en visjon og den kan ikke alle dele. Det er det som alltid er mitt dilemma. Der man kan bruke sin egen visjon er der resultatet oftest blir det beste.
Les mer om filmen her.