Prisvinnende øko-triller på Pix
Sølvbjørn-vinneren Spoor omtales som en øko-triller, og er i følge en av filmens regissører, Kasia Adamik, et eventyr om sinne og om å være den lille personen som kjemper mot det etablerte.
Med en utdannelse innen kunst, og lang fartstid i Hollywood som storyboard-tegner, har Kasia Adamik lang fartstid innen filmbransjen. Blant en lang liste filmer på CVen har hun arbeidet på titler som Romeo og Julie (1996), Stigmata (1999), Hearts in Atlantis (2001) og Everything is Illuminated (2005).
Filmen var noe hun begynte med tidlig gjennom å assistere sin mor, den berømte filmregissøren Agnieszka Holland, blant annet mens hun regisserte The Secret Garden (1993). Hennes debut var filmen Bark! (2002), og på Spoor (2017), som hun er Oslo Pix-aktuell med, har hun for andre gang hatt co-regi med sin egen mor. Filmen vant Sølvbjørnen på filmfestivalen i Berlin tidligere i år og har blitt omtalt som Twin Peaks med en miljøpolitisk agenda.
Hvordan har reaksjonen til filmen vært?
- Vi har fått masse reaksjon på filmen, som på ingen måte kan sies å være en film for alle. Noen har blitt veldig oppskaket av filmen, men jeg synes at det er en god ting. Hovedpersonen er en eldre kvinne som vi følger i et raseri og sinne men sjeldent får plass på film. Hun er litt eksentrisk og litt gal, og hun passer ikke inn i den bokse som jeg tror samfunnet vil kvinner skal passe inn i, og det synes jeg er interessant at vi løfter frem i Spoor.
Prøvde dere å være kontroversielle?
- Nei, jeg tror ikke det. Filmen er et eventyr om sinne og om å være den lille personen som kjemper mot det etablerte i en veldig bred forstand. I tillegg handler det mye om frustrasjon. Og å beskytte de svake. Men dette er ikke en film som kun handler om dyr og kvinner - det prøver å være mer universell enn som så.
Karakteren Duszejko prøver å snakke til menneskene rundt seg, men ingen bryr seg. Det minnet meg om "Prosessen" av Franz Kafka....
- Jeg tror at kvinner i Øst-Europa og i noen andre land, især eldre kvinner, sees på som ikke like viktige lenger. Duszejko blir ansett som en annenrangs borger og jeg tror det er veldig ekte og jeg forstår det kan være forferdelig å føle at du har noe å gi til verden, men at alle gir litt faen i deg. Det er veldig frustrerende for Duszejko, og når menneskene rundt henne ikke er særlige hjelpsomme vender hun seg mot dyrene. Filmen er på ingen måte et rop om at man ikke skal drepe dyr og aldri spise kjøtt, men det handler om å forstå at alt har sin plass i denne verdenen.
Men filmen sier på en måte at det å drepe et dyr er nesten det samme som å drepe et menneske. Hvordan er ditt syn på det moralske og etiske dilemmaet i filmen?
- Vel, personlig håper jeg at vi slutter å spise kjøtt. Men å spise dyr har handlet om overlevelse for mennesker i evigheter og jeg tror ikke vi plutselig en dag kan si at vi skal slutte med det. Det er umulig, men jeg tror det finnes en ulighet for at samfunnet kommer til å utvikle seg så det å spise kjøtt etter hvert hører fortiden til. Likevel er det viktig å påpeke at denne filmen er et eventyr, det som skjer er ikke bokstavelig. Mamma brukte filmens handling som et symbol på mannlig dominans og måten menneskene behandler dyr på i virkeligheten. I Polen har vi en miljøminister, Szyszko, som for en måned siden bestemte seg for å gå på jakt og slapp ut 500 fasaner fra en fasan-farm, og skjøt alle sammen innen fem minutter. 500 fasaner. Bare for å få gleden av å skyte fasaner. De kunne ikke engang fly – så hva er egentlig poenget? Blodlyst, kanskje? Man kan spørre seg selv om man det er en god ting at mennesker føler denne trangen. Personlig synes jeg det er skummelt, veldig skummelt. Filmen handler om ekstreme ting tatt fra virkeligheten for å ryste deg. Forhåpentligvis får den deg til å stille spørsmål og kanskje til å tenke over egne synspunkter.
Les mer om Spoor her.