Portrett Oslo av Henriette Steenstrup
På Cinemateket i Oslo viser vi tre filmer fra seksjonen Portrett Oslo. Årets gjestekurator er Henriette Steenstrup.
I flere år har vi invitert en profil til å kuratere sitt Oslo-program i seksjonen Portrett Oslo. Under kan du lese om filmene Steenstrup har valgt ut, og under filmene kan du lese teksten hennes om valgene.
Tirsdag 25.08 // SEX
Første visning i Portrett Oslo er den første delen av Dag Johan Haugeruds Oslo-trilogi, SEX. Haugerud kommer til visningen og stiller til samtale sammen med en av hovedrollene, Thorbjørn Harr. Om filmen skriver Steenstrup:
«Dag Johan Haugerud har vi også stjålet på en måte. Fra Indre Østfold. Og det må kanskje en fyr fra Mysen til for å vise at også Oslos litt merkelige byplanlegging kan være vakker, sett fra hans og noen feiere på byens tak sitt perspektiv.»
Torsdag 27.08 // NATT TIL 17.
Den andre visningen er Eirik Svenssons NATT TIL 17. Regissøren stiller til samtale etter visningen. Om NATT TIL 17. skriver Steenstrup:
«Eirik Svensson er fra Oslo, men klarer likevel å gjøre ungdommens rølpete feiring av nasjonaldag til noe eksistensielt for flere enn tenåringer.»
Søndag 30.08 // KRONPRINSEN
Siste visning i seksjonen er KRONPRINSEN. Til visningen stiller Steenstrup selv til samtale med Harald Utter etter filmen. Om filmen skriver hun:
«En ting vi østlendinger har stjålet er Bjørn Sundquist. En legende av en skuespiller som hele landet har fått glede av. I Kronprinsen spiller han nettopp en innflytter til Oslo. Med politiske ambisjoner og visjoner. Og ikke minst viser han allerede her hvilken formidabel skuespiller han er.»
Henriette Steenstrups tekst om Portrett Oslo
Min barndoms dal er ikke malt med hverken fjord eller fjell, og heller ikke fisk eller kraftverk. Min barndoms dal kommer ikke på TV på 17. mai.
Riktignok bor jeg i byen med slottsbalkong som glimtvis dukker opp med jevne mellomrom på nasjonaldagen, men nå har plutselig også denne balkongen en bismak. Men Hovseter, der jeg vokste opp, har ikke utseendet som egner seg for nasjonale markeringer. Vestkantens østkant kalte vi det da jeg vokste opp. Men selv syns jeg det er vakkert med OBOS, og gråt da ungdomsklubben ble revet.
Å være fra Oslo handler ofte om å sitte og høre på vestlendinger som hiver ut av seg at all verdiskaping i dette landet skjer der de kommer fra og nikke forståelsesfullt. Det er heller ikke sjeldent at man får høre hvor ille det er å la barna sine vokse opp her, at det er farlig i denne byen, og vanskelig å kjøre bil. Ingen av disse tingene resonerer så veldig med meg. Jeg kjører lett bil i denne lille store byen og blir ikke sjokkert over enda en enveiskjørt gate, mine barn ser ut til å utvikle seg til ok folk med både noe empati og raushet, og det er sjeldent jeg er redd i denne byen. Men vi osloværinger, eller drittlendinger som noen kaller oss i førnevnte landsdel – vi har det ikke med å svulme av stolthet over byen vår. Som jeg har inntrykk av at andre byer får til. Vi er heller litt beskjemmet over å komme herfra og tar ikke så voldsomt til motmæle når Osloskepsisen, og av og til hatet, får utløp.
Alle land har en hovedstad, og det er nok ikke særnorsk at man skuler mot hovedsteder hvis man ikke bor der og føler at de som bor der er arrogante, har tilgang til de beste offentlige tjenestene og mesker seg i overflod. Men bor du her, vet du at det i beste fall er unyansert. Jeg har besøkt små steder i Norge der idrettslaget har 30 mill på bok, men ikke nok barn som vil drive med idrett, mens i Oslo må unger spille kamp klokka 22 på kvelden fordi det ikke er nok fotballbaner, svømmeopplæringen står til stryk og ungdom har nesten ingen steder å samles, og sommerjobb eller lørdagsjobb kan de nesten bare glemme.
Jeg elsker denne byen og Hovseter – den lille landsbyen i byen jeg vokste opp i. Jeg er aldri stolt av den, men jeg blir varm i hjertet når helikopteret på vei til Rikshospitalet sirkler rundt huset mitt, for da vet jeg at noen er henta. Kanskje helt fra Nord-Norge. For er det en ting Norge er så er det lite. Vi må passe på hverandre, hvis ikke blir det bare surr. Og vi må være rause med hverandre. Jeg unner alle på øyer langs kysten broforbindelse og arbeidplasser, også håper jeg det en gang unnes tilbake at vi har noen fagmiljøer, noen sentraliserte institusjoner – som også resten av landet har glede av.
En ting vi østlendinger har stjålet er Bjørn Sundquist. En legende av en skuespiller som hele landet har fått glede av. I Kronprinsen spiller han nettopp en innflytter til Oslo. Med politiske ambisjoner og visjoner. Og ikke minst viser han allerede her hvilken formidabel skuespiller han er. Dag Johan Haugerud har vi også stjålet på en måte. Fra Indre Østfold. Og det må kanskje en fyr fra Mysen til for å vise at også Oslos litt merkelige byplanlegging kan være vakker, sett fra hans og noen feiere på byens tak sitt perspektiv. Og Eirik Svensson er fra Oslo, men klarer likevel å gjøre ungdommens rølpete feiring av nasjonaldag til noe eksistensielt for flere enn tenåringer. En Hovseterfilm er ikke laget enda, men det nærmeste er kanskje Hør her’a!, av Kaveh Tehrani, som jeg også kunne hatt på lista mi. Der er det drabantby og oppvekst i skjønn vakker drabantbyform.
Noen utenlandske journalister spør av og til hvorfor vi ikke lager mer film fra norsk natur. Kanskje er vi for vant til den, så vi ikke ser fascinasjonen. Men kanskje Oslo på film også er vakkert – fordi Oslo er Norge i miniformat. Vi har alle landsdeler og mange forskjellige kulturer representert, vi har jantelov og store drømmer som lever både i konflikt og parallelt.
Det er uansett en by jeg elsker, både på ekte og på film, og som jeg mest av alt vil at andre skal elske også.
