Portrett Oslo
Eskil Vogt er årets kurator for Portrett Oslo, og har programmert sitt Oslo på film.
Det er noe ekstremt inspirerende med nybølgefilmer, de er så energiske og spontane, som om det bare er å plukke opp et kamera og lage et mesterverk med vennene dine. Nytt bærbart lydutstyr og små filmkameraer gjorde det mulig å komme seg ut av sterile filmstudioer og filme i gatene. Byen ble det nye studio. Men hva med Oslo? Finnes den norske, urbane nybølgefilmen?
Jeg har opp gjennom årene funnet noen sjeldne godbiter. Kanskje ikke «Oslofilmer» i helt tradisjonell betydning, men inspirerende eksempler på hvordan byen vår har blitt brukt som lerret av uredde filmskapere med europeiske forbilder.
Det kan hende ikke alt funker 100%, men dette er påminnelser om at norsk film kan være noe annet enn trauste og proffe forsøk på å «fortelle en god historie». Nybølgefilm handler nemlig mer om hvordan man forteller enn om hva.
Og samtidig er det dokumentariske ved film så veldig til stede når man tar kamera vekk fra studio A på Jar: her er Oslo før i tiden, menneskene, livet i gatene, ofte filmet med skjult kamera og ufrivillige statister.
Filmene er dessuten så godt som umulig å få sett, så dette er en sjelden sjanse.
LIV (Pål Løkkeberg, 1967)
Liv (Pål Løkkeberg) er kanskje den meste kjente i utvalget. En film om en ung kvinne som trenger et nytt sted å bo og kanskje også å bryte med livet hun har levd til nå. Det er også en historie om en enslig gammel Oslo-bygård som må vike for Obos-blokkene på Enerhaugen. Om en by som vil bli moderne, men ikke er det ennå. Enerhaugbildene er slående og filmen rekker også innom Bygdøy, Tryvannstårnet og har en nydelig sekvens fra Botanisk hage. Filmen følger formelen fra Vardas film Cléo fra 5 til 7 og følger en kvinne med «overfladisk» jobb (modell her, popsanger i Cléo) i et avgrenset stykke tid. Løkkebergs film savner den lille nerven i at Cléo venter på et prøvesvar om kreft, men hver gang filmen beveger seg ut i byen får den et enormt energiløft. Rulleteksten er dessuten en «hvem er hvem» av den norske nybølgens viktigste navn: Espen Thorstenson, Anja Breien, Egil Kolstø, Sverre Udnæs, Odd Geir Sæther…
FABEL (Jan Erik Düring, 1980)
Fabel (Düring) har – ufortjent – så godt som forsvunnet ut av filmhistorien. En nybølgefilm fra 1980? Ja, om man tenker på nybølgen som en innstilling og ikke en epoke. Og Erik Løchen, nordmannen som fant på sin egen nybølge med Jakten i 1959, parallelt med franskmennene, har skrevet manus. Og manuset er i fokus her, en film om ingenting og dermed om alt. Det er en kort og lett film, ofte overraskende morsom og absurd, og samtidig et uredd formeksperiment som leker med fortellerstemme på en måte jeg følte meg veldig beslektet med (jeg så denne først etter å ha laget min film Blind og ble slått av noen paralleller).
Filmen tar gjentagelsene for langt i siste del og mister mye av lettheten sin, nesten som noen har gjort en feil. Men ikke la det skremme dere, den herlige første delen har flere ideer enn ti andre norske filmer og ikke minst Inger Lise Rypdal i en stor rød hatt. Og krysset mellom Ole Vigs gate og Rosenborggata (ved Bogstadveien) er filmet og analysert på en måte som gjør at du aldri kan gå der igjen uten å ta filmen med deg.
Kortfilmprogrammet OSLO I KORTVERSJON
Kortfilmprogrammet inneholder flere sjeldne perler, men høydepunktet er Hvis du bærer på hjertesorg av Egil Kolstø. Jeg stjal VHS-kopien av denne fra Norsk Film AS da jeg var sivilarbeider der på 90-tallet og det var en oppdagelse. En ung manns eksistensielle krise uttrykkes i kontrasten mellom modernistisk fremmedgjørende kontorer i Vika og friheten på Club 7 rett rundt hjørnet. Alt er uttrykt i fri form, med uttrykksfulle klipp og kontrastfylt lydarbeid. Og tidenes kleine julefest på kontoret. Rett og slett en ordentlig bra film og den beste norske nybølgefilmen jeg har sett.
