ET NYTT NARRATIV
Regissør Sabaah Folayan er utdannet innen medisin og biologi, men da opptøyene i Ferguson oppsto i kjølevannet av drapet på Michael Brown slapp hun det hun hadde i hendene og bestemte seg for å lage dokumentarfilm.
Den amerikanske regissøren Sabaah Folayan står bak dokumentaren Whose Streets? og har i den anledning vært en av gjestene på Oslo Pix.
Black Lives Matter-bevegelsen, som handler om å bekjempe voldelig og systematisk rasisme mot den afroamerikanske befolkningen, har spredd seg globalt via sosiale medier og har dermed også blitt et kjent fenomen utenfor USA. Bakgrunnen for bevegelsens oppblomstring var den tragiske hendelsen som inntraff i Ferguson, St. Louis i 2014 da den 18 år gamle Michael Brown ble skutt seks ganger og drept av politiet. Brown var ubevæpnet, og politibetjenten som skjøt ble aldri straffeforfulgt.
Regissør Sabaah Folayan er selv utdannet innen medisin og biologi, men beskriver det å drive med film som en naturlig overgang da tragedien i Ferguson inntraff fordi dette var en historie hun trengte å fortelle.
- Etter at Michael Brown ble drept samlet folk seg i gatene. Media karakteriserte det som opptøyer og plyndring, og de kalte demonstrantene for kjeltringer. Jeg så derimot folk som var i sorg og som var sinte. Og de var sinte av en grunn. Så jeg ønsket å dra og se om jeg kunne skape et annet narrativ av det som skjedde. Historien i filmen prøver å ta handlingen ut av en politisk retorikk og snakke om det i et mer menneskelig perspektiv, som eksempelvis hvordan det påvirket folks familier og personlige liv.
- Å lage film var absolutt utfordrende og fremmed, men jeg elsket det fordi jeg følte at det å være filmskaper tvinger deg til å bruke masse ferdigheter på en gang. Du må blant annet organisere, skrive, kunne løse problemer, lage spreadsheets og være kreativ. Det er virkelig en altomfattende jobb og jeg har alltid vært en type person som liker å holde på med mye forskjellig.
Filmen ble regissert i samarbeid med den lokale musikeren og kunstneren Damon Davis, som er fra St. Louis. Å jobbe med en som faktisk er fra byen var viktig for Folayan fordi hun hele veien har vært opptatt av å skildre samfunnet på en genuin og respektfull måte. Der hun selv er opptatt av detaljer og å være med på alle enkeltdelene av filmprosjektet, var Damon mer opptatt av helhetsbildet, og å bevare et gjennomgående filmatisk utrykk som fremstiller personene på en sannferdig måte. Han var både med under opptak, og deler av klippeprosessen som foregikk i Folayans hjemby, New York.
Regissøren dro i utgangspunktet til St. Louis sammen med en gruppe studenter etter at Brown ble skutt for å hjelpe til i lokalsamfunnet der. De gjorde samfunnstjeneste og assisterte med oppgaver som valgregistrering og matservering, men regissøren og fotografen var de eneste i gruppen som også ble med på protestene som foregikk på kveldstid. I utgangspunktet hadde Folayan tenkt til å skrive, men innså raskt at filmmediet var bedre egnet for å fange hvor kaotisk og intens situasjonen faktisk var for de involverte.
Hvordan var det å være med på protestene? Var du redd?
- Jeg var livredd, men når jeg hadde dratt hele veien til byen for å dokumentere hva som foregikk, kunne jeg ikke la den frykten stoppe meg. Jeg så også hvordan folk tok vare på hverandre og hvor organisert det hele var. Folk tok ansvar og fylte nødvendige oppgaver under protestene - det var alt fra jurister, helsearbeidere og folk som sørget for mat. Det ble et fellesskap av mennesker som brydde seg og støttet hverandre, og jeg tror at det var den eneste grunnen til at dette hold på så lenge som det gjorde. Det var fantastisk å se hva folk får til når man kommer sammen. Det gjorde det ikke mindre skummelt, men når man er med mennesker som viser så mye mot kan man ikke være redd - da man må bare være med på det.
Var det noen situasjoner hvor noe virkelig ikke gikk som planlagt og dere måtte ha en plan B eller inngå kompromisser?
- Det er vel egentlig sånn det var med stort sett hele filmen, og slutten av filmen er vel et perfekt eksempel. Vi fulgte i hovedsak syv personer og deres familier tett under innspillingen. Vi hadde utrolig masse materiale fra protestene og fra en rettsak som foregikk underveis, så det var mange løse tråder men vi visste ikke hvordan filmen skulle ende. Så det kom til et punkt i postproduksjon hvor vi trengte en avslutning. Så skjedde hendelsen som er blitt slutten på filmen, der den lille datteren til to av hovedpersonene reiser seg opp og leder kampropene for demonstrantene. Da det skjedde så vi på hverandre og visste vi hadde slutten i boks. Det er noe av det jeg elsker med dokumentarfilm: Du kan planlegge og være så organisert som du vil, men du må også være tilstede med det som skjer.
Hva slags publikum ønsker du at skal se Whose Streets?, og hva ønsker du at de skal snakke om i etterkant?
- Vårt intenderte publikum vil jeg si var de som faktisk var med på og opplevde dette. Vi ønsket å fremstille dem med verdighet, fordi media hadde umenneskeliggjort og demoralisert dem i så stor grad. Vi ønsket å yte dem rettferdighet. Men jeg tror dette er en film som kan gi mye til de som ikke var der også. Ikke bare i St. Louis, men i hele verden. I filmen gikk vi ikke inn for å gi noen svar eller skjønnmale noe ved å si at alt kommer til å ordne seg. Vi ønsket å rette oppmerksomhet mot det som foregår og etterlate folk med et ønske om å gjøre noe.
I dokumentaren ser man hvordan den lokale politistasjonen i St. Louis rykker ut med militært kjøretøy og utstyr for å håndtere fredelige demonstrasjoner i gatene. Folayan har tidligere deltatt på andre demonstrasjoner i sin hjemby New York, men beskriver situasjonen i Ferguson som annerledes der hun opplevde det som politiet gikk inn for å provosere.
- Politiet i New York er veldig organiserte og de vet hvordan de skal stoppe en demonstrasjon kjapt. Det er ikke det at politiet der ikke bruker vold og ikke har masse utstyr, våpen og teknologi, men de er trent på å sette en stopper for ting før det eskalerer. I St. Louis virket det som de gikk inn for å provosere folk med å bringe inn mer og mer våpen. Det gjorde bare situasjonen verre.
Folayan intervjuet også politimesteren, lokalt politi og borgermesteren i byen til dokumentaren, men valgte å ikke ta materialet med i filmen rett og slett fordi hun kun fikk de samme standardiserte svarene som allerede sirkulerte i media.
- Vi ønsket ikke å skape enda en plattform til et perspektiv som allerede var blitt fortalt mange ganger. Vi håpet at noen skulle tre ut av rollen som offentlig talsperson og snakke ærlig om hva de tenkte og følte, men vi fikk ingen slik respons fra noen av dem.
Filmskaperen understreker at hun mener nøkkelen til endringer ligger høyere opp i systemet enn hos hver enkelt politibetjent. Det er et stort hierarki innad i systemet, og det er lett å legge skylden på de nederst på rangstigen som bare prøver å få endene til å møtes. Derfor mener regissøren det er viktig å holde dem som tar de byråkratiske avgjørelsene ansvarlige.
Dette skjedde i 2014. Hva tenker du om den politiske situasjonen og fremtiden til Black Lives Matter-bevegelsen etter at Donald Trump ble innsatt som president tidligere i år?
- Jeg syns den politiske sitasjonen i USA nå er helt tåpelig. Sett i lys av at Trump ble valgt er jeg glad for at det har kastet lys over hva Obamas presidentperiode har betydd. Jeg er veldig imot konseptet om å velge det minste av to onder, som ofte er argumentet i amerikansk valgpolitikk. Det er en lat måte å se på politikk, og det skifter fokuset vekk fra hvilke handlinger politikere foretar seg og hvilke behov befolkningen faktisk har.
- I tillegg synes jeg ikke vi burde gjøre Donald Trump mer unik enn han faktisk er. Han er både eksepsjonelt vågal og fordomsfull, men i forhold til politikken han fører, menneskene han omgir seg med og avgjørelsene han tar, viderefører han bare de samme interessene som konstant har utspilt seg i Washington DC uavhengig av hvem som har vært president. I stedet for å fokusere på en karikatur bør vi fokusere på hvordan helsesystemet og andre velferdsgoder blir ødelagt.
I forhold til fremtiden for Black Lives Matter-bevegelsen under den nye presidenten svarer Folayan at hun har troen på at man må være kreativ og nytenkende på et personlig og lokalt plan for å få til endringer. Hun forteller at de som faktisk er innovative og progressive innen politikk, ikke føler seg representert av politikerne i landet, på tross av en foregående periode som lå an til å skulle skape mer åpenhet og dialog. Regissøren mener at å bli bevisst på hvilke følelser politiske holdninger springer ut av er viktig, nettopp for ikke å bli manipulert av politiske krefter som er ute etter å utnytte frykten hos landets befolkning.
På tross av at givende arbeid med dokumentaren ønsker regissøren å jobbe med et annen type prosjekt.
- Jeg jobber for tiden med et fiksjonsfilmsprosjekt. Den handler om en historisk kvinne som ledet et motstandssamfunn som var i opprør på Jamaica. Hun var i stand til å opprettholde denne motstandsbevegelsen i lang tid og sørget etterhvert for uavhengighet for hele landet. Jeg gleder meg til å fortsette å utforske dette konseptet, avslutter Folayan.
Les mer om filmen her.