Belyser tema rundt senabort
Den tyske regissøren Anne Zohra Berrached gjester Oslo Pix med sin høyst aktuelle film 24 uker, en film som tar opp den vanskelige tematikken rundt senabort.
Filmen 24 uker handler om den suksessfulle stand-up-komikeren Astrid som sent i svangerskapet finner ut at barnet hun venter har Downs syndrom. I utgangspunktet er hun og partneren innstilt på å beholde barnet, men da det viser seg at det er påfølgende hjertekomplikasjoner hos fosteret, blir Astrid mer og mer usikker. Debatten rundt tematikken har vært mye i media i Norge den siste tiden, men nærmest fraværende i Tyskland.
Regissør Berrached ønsket å lage filmen etter å ha lest at 90% av kvinner som får vite at barnet har Downs syndrom under svangerskapet tar abort.
- Jeg ønsket å lage filmen fordi jeg lurte på hvorfor ingen velger å snakke om de utfordrende diagnosene et foster kan få påvist. Vi snakker veldig mye om de positive sidene rundt det å være gravid, men vi må også tørre å snakke om det negative.
-Det er en fryktelig vanskelig moralsk situasjon å befinne seg i, og jeg tror det er viktig at dette er en avgjørelse kvinnen tar i fellesskap med legen sin. Noe som er så individuelt er ikke opp til en partner eller loven å avgjøre, men noe man må bestemme ene og alene etter hva som er best for en selv.
SCOPE 100
Filmen, skrevet i samarbeid med manusforfatteren Carl Geber, fremmer en kvinnes rett til å bestemme over egen kropp, men handler også om en mann som befinner seg i en vanskelig situasjon.
I filmen er det Astrids mann som vil at hun skal bære frem barnet, selv på tross av de alvorlige komplikasjoner fosteret etter hvert får påvist. Han ønsker hele veien å være støttende ovenfor kona, men reagerer til slutt med frustrasjon og sinne på at hun stiller seg mer og mer tvilende, og tilslutt forteller at hun vil ta abort. Likevel møter han opp og er med henne under selve inngrepet.
- Selv om han har en annen mening, støtter han etter hvert i valget hun tar. Barnet er i hennes mage og ingen andre kan ta den beslutningen for henne. Filmen stiller deg det moralske spørsmålet: hva ville du gjort i hennes situasjon? Hva ville du gjort hvis du visste at ditt barn hadde en funksjonsnedsettelse? Hvordan ville du taklet det? Hadde du greid å ta abort, eller valgt å beholde barnet?
I fjor ble Arthaus en del av filmformidlingsprosjektet Scope100, som går ut på at 100 filminteresserte over hele landet stemmer frem den filmen de mener bør bli distributørens neste sommerfilm. Årets vinner ble 24 uker. Hva tenker du er grunnen til at de valgte akkurat denne filmen?
- Jeg lanserte denne filmen tidlig i 2016, så jeg vet i stor grad hvordan folk reagerer på den. Det som er så spesielt med den og som jeg tror folk liker er at den er så fysisk. Du virkelig føler reaksjonene på kroppen. En i publikum sa til meg en gang at dette er en film man tar med seg hjem og snakker med en partner eller venner om. Det var nettopp dette vi ønsket å oppnå med den og jeg er veldig glad for at publikum valgte filmen.
På spørsmål om hun har en klar målgruppe f0r filmen, svarer regissøren at dette er en film som er relevant for alle. Imidlertid fraråder hun gravide å se den, mest av alt fordi hun ikke ønsker å være førende for valget hver enkelt kvinne tar - uansett utfall.
VIRKELIGE LEGER OG SYKEPLEIERE
Berrached er vant til å jobbe med både proffe skuespillere og amatører fra sin første spillefilm Zwei Mütter, og hun er opptatt av dynamikken som kan oppstå i et slikt møte mellom det dokumentariske og fiksjonen. I 24 uker brukte hun derfor virkelige leger og sykepleiere under scenene på sykehuset. Scenen der hovedrollen skal gjennomføre aborten er svært realistisk og ingen glorifisering av prosessen.
Scenen der Astrid aborterer er vond å være med på som publikum fordi den er så realistisk og velspilt. Hvordan jobbet du med skuespillerne i forkant og under opptak?
- I forbindelse med abortscenen forberedte jeg ikke skuespillerne i det hele tatt, fordi slike øyeblikk er ingen forberedt på i det virkelige liv heller. Vi filmet på et ordentlig sykehus med en lege og sykepleier som virkelig utfører senaborter. Alle var veldig profesjonelle og visste akkurat hva de skulle gjøre. Den gravide magen var kunstig, men alt annet var ekte. Skuespillerne fikk ikke dra til location før vi filmet der, for i virkeligheten har man heller ikke vært et slikt sted på forhånd. Jeg ønsket også å ta flere opptak, men legen sa at han ikke greide det, fordi han i aldri kunne ha utført to senaborter på en dag i det virkelige liv. Sykepleieren begynte også å gråte fordi det føltes akkurat som om legen virkelig hadde abortert et barn.
- I en annen scene i filmen ser vi en jordmor som kommer for å se til Astrid før aborten. Hun som spilte rollen jobbet også som jordmor. I filmen putter hun hånden på Astrids mage og sier ”føler du barnet røre på seg? ” Da begynte også Julia Jentsch, hovedrolleinnhaveren, å gråte og sa hun også kunne føle det.
Det er flere bunnsolide skuespillerprestasjoner i filmen, og Berrached brukte også et helt år på å finne hvem som skulle spille rollen som Astrid.
- Da jeg skrev manus trodde jeg dette ville være en rolle alle ville spille, blant annet fordi det er så mange sterke følelser. Du går fra å spille virkelig lykkelig til å være virkelig trist. Du får være komiker på scenen, og slik variasjon er vel hva alle skuespillere vil, tenkte jeg. Men så viste det seg at de fleste var redde. Flere kvinner trakk seg fra rollen fordi de hadde et for emosjonelt forhold til tematikken, eller hadde tidligere erfaringer med abort selv.
- Etter 12 måneder fant jeg Julia Jentsch og jeg lurte på hvorfor jeg brukte så lang tid, for ingen kunne ha spilt denne rollen bortsett fra henne.
I filmen har Astrid allerede en ung datter som blir påvirket av det moren må gå igjennom. Hvordan jobbet du med skuespiller Emilia Pieske, som spiller datteren Nele, i forhold til at abort er et såpass voksent tema?
- Jeg snakket mye med foreldrene som sa de ønsket å snakke med henne om tematikken selv. Så når vi spilte inn kom hun alltid veldig forberedt. Emilie Pieske er svært profesjonell, og har mye mer erfaring innen film enn meg.
KONTROVERSIELL KJÆRLIGHETSHISTORIE
Regissøren trekkes mot tematikk som er moralsk utfordrende, og for tiden er hun godt i gang med nok et kontroversielt tema.
- Min neste film handler om kona til Ziad Samir Jarrah, en av terroristene bak terrorangrepet mot World Trade Center i 2001. Hans kone var tysk og jeg forteller kjærlighetshistorien dem imellom: Fra øyeblikket de møttes til hun oppdager at mannen har tatt livet av seg og at han er en massemorder. Vi forteller filmen kun gjennom hennes øyne, så man kommer aldri til å se noen bygninger som eksploderer eller fly som krasjer. Vi ser det kun på TV, slik som konen så det.
- Denne filmen handler også om at terrorister bor blant oss, og at de har flere sider enn den som får dem til å begå slike handlinger. De har også mennesker de er glade i og kan være hyggelige personer. For eksempel har vi med i filmen det siste brevet han sendte til kona der det kommer frem hvor høyt han elsket henne, avslutter Berrached.
Les mer om filmen 24 uker her.